Tidskommentar

Vil de fleste av oss bli fattige?

Av Frank Bohner

Forfatteren kommenterer vår nåværende økonomiske verdensorden med sitat fra en over hundre år gammel utopisk roman – som er enda mer aktuell i dag enn den var da den kom ut første gang i 1887.

Verden sett under ett er fattigdommen på frammarsj. Selv om næringslivets ytelser og vareproduksjonen vokser fra år til år, lever en stadig større del av menneskeheten under uverdige forhold. Langsomt rammer dette nå også mennesker i industrilandene. Stilt overfor de løpende, massive innskrenkninger på det sosiale område, dvs. synkende lønninger og pensjoner, stigende helsekostnader så vel som økende arbeidsløshet – spør man seg også i Tyskland: Hvor skal det hele ende? Utsikter til en ikke altfor fjern fremtid der mer enn halve befolkningen må lide nød, er slett ikke så urealistisk ut fra den aktuelle utvikling. Man må spørre se om det er mulig å få en slutt på de massive nedskjæringstiltakene, og om situasjonen dermed kan snu seg til det bedre. Man kan svare positivt på spørsmålet, altså med et ja. Også det motsatte svar er mulig. Det avgjørende er under hvilke betingelser næringslivet vil utspille seg i fremtiden. Særdeles retningsgivende vil de spillereglene være som gjelder for økonomien.

De som i løpet av de siste årtusener frem til i dag har vært begunstiget, er utvilsomt de som eier store pengeformuer, som nå som før – helt lovlig – konstant tiltrekker seg gigantiske renteinntekter. Det dreier seg dermed om penger som andre, mer trengende mennesker blir fratatt, og som derfor mangler på viktige steder i samfunnet. I stedet samler de seg på heller uproduktive steder av overflod. Slike innretningers legitimitet ble allerede bestridd av den tidlige kristendom så vel som av islam. Også nærmere vår samtid har forfattere, samfunnsteoretikere og utopister arbeidet med disse spørsmålene.

Til sistnevnte hører også Edvard Bellamy, predikantsønnen som ble født 26. mars 1850 i Massachusetts, og døde der 22. mai 1898. Bellamy ville i dag for lengst ha vært glemt, hadde det ikke vært for hans bok: Looking backwards 2000–1887. Den ble den mest suksessrike utopi i det 19.århundre, og kanskje den mest leste utopi overhodet. Romanen utkom i 1887 i USA, og i 1890 i Tyskland oversatt av Clara Zetkin. Her skal bare gjengis et utdrag fra pocketutgaven fra 1983:

«Leseren spør, hvordan kunne jeg så leve, uten å yte noen slags tjeneste til verden? Svaret er at min tippoldefar hadde samlet sammen en sum penger som etterkommerne hans alltid har levd av. Man vil naturligvis anta at summen må ha vært svært stor, siden den ikke var oppbrukt etter å ha underholdt tre uvirksomme generasjoner. Det var likevel ikke tilfelle. Summen var stor til å begynne med. Nå er den faktisk mye større, etter å ha holdt tre slektsledd i dovenskap. Hemmeligheten med et forbruk uten at formuen blir fortært, med en varme uten forbrenning, framstår nesten som trolldom. Men hemmeligheten er ikke noe mer enn en slu anvendelse av en kunst som heldigvis har gått tapt nå, men som våre forfedre hadde utviklet til fullkommenhet: kunsten å velte byrden av eget underhold over på andres skuldre (oversetters utheving). Den som hadde oppnådd dette, og det var målet alle strebet mot, han levde – slik uttrykte man seg – av rentene på sin kapital. Det ville oppholde oss for mye å forklare her hvordan den gamle samfunnsordenen gjorde noe slikt mulig. Jeg vil bare bemerke at rentene av en kapital var en slags vedvarende skatt som pengeeierne trakk fra de yrkesaktive arbeidernes produksjon. Man må ikke gå ut fra at en ordning som er så unaturlig og absurd i forhold til vår moderne tenkemåte, aldri har vært kritisert av våre forfedre. Tvert i mot: siden de eldste tider har lovgivere og profeter hatt som mål å avskaffe renten, eller i det minste å gjøre den så lav som mulig. Alle disse bestrebelsene forble likevel uten resultater, slik det naturligvis også måtte være så lenge den gamle sosiale ordningen hersket. På den tiden jeg snakker om, på slutten av det 19. århundre, hadde regjeringene for det meste gitt opp forsøket på å overhodet å regulere dette området»[1]

Dette har endret seg lite til i dag. Også i år 2004 dominerer den mekanismen som Bellamy for over 100 år siden avslørte som samfunnsødeleggende. I Berlin skrev professor i økonomi, Elmar Altvater for kort tid siden: «De faktiske renter og avkastningen som er knyttet til dem, er langt høyere enn de 0,8 % som utgjør den reale veksten. Hver rentetermin gir kapitaleierne en inntektsheving som grovt overstiger lønnsveksten (og rentene av den). Samtidig framtrer kapitalinntektene som tabu ... Men hvordan skal statsgjelden kunne holdes innenfor en viss grense, hvis man ikke samtidig begrenser den andre siden av vektskålen, nemlig de private formuer?»[2] Her er det altså noe å gjøre. Først og fremst i en samtale i den brede offentligheten, for fremdeles er penger en ordning i et fellesskap, og et formbart kulturskapt gode – dernest en fase hvor man omsetter diskusjonsresultatene i praksis. Det kan riktignok ikke være noen løsning å avskaffe rentene – som religionene har foreslått. Og vi kan for all del ikke gå inn for den vanvittige tanken: å avskaffe pengene, når vi har en (verdens)økonomi med arbeidsdeling. Dette siste er måten Bellamy prøver å komme unna pengeproblematikken i sin roman.

Vi kunne snarere kommet til enighet om følgende: Vi trenger ingen penger som bare er til nytte for noen få, og hersker over flertallet, men et pengesystem som tjener alle og ikke hersker. Det må likevel muliggjøre rettferdige ytelser. Penger som er i omløp også ved svært lave renter, eller til tider en rentefot nær null, og som ellers oppfyller sin formidlerfunksjon i samfunnsøkonomiens nettverk. Det lønner seg mer enn noen gang å beskjeftige seg også med Rudolf Steiners anmerkninger på pengenes område. Lykkes det å skape et pengevesen som tjener rettferdighet, vil velstand for alle i verden være mulig på lang sikt. I motsatt fall vil middelklassen langsomt tæres ned; også i industrilandene vil det da finnes en fattig masse, og ved siden av dem noen få styrtrike. De rike blir rikere, og de fattige blir flere – dette kan ikke være vår løsning for fremtiden.

Første gang offentliggjort i tidsskriftet Novalis, nr 2, 2004. Gjengis med velvillig tillatelse fra redaksjonen. Oversatt fra tysk av Nils Petter Waage og Rigmor Haugen Jensen.